Vestland og landbruksoppgjør

I anledning landbruksoppgjøret som startet i går (Ikke hørt om, sier du? Enda en grunn til å lese videre), synes jeg vi skal ta oss en tur til Vestlandet. Til Vadheim i Sogn, hvor jeg var på mitt siste Bondeland-besøk. På den lille gården Hovden driver Bente og Atle med det de selv beskriver som «dumskap», nemlig å produsere god, norsk mat nærmest stikk i strid med alle forutsetninger. De har et snart 80 år gammelt fjøs som de veldig gjerne skulle ha byttet ut, men myndighetene gir ikke støtte til nybygg for under 100 sau – og det er minst 70 dyr for mye for denne bratte skråninga ned mot Sognefjorden. “Jeg tror ikke noen hadde løftet et øyebryn om alle gårdene på Vestlandet ble nedlagt, vi blir jo bare sett på som utgifter”, sier Bente. “Men etter hvert som det blir mangel på mat, vil nok myndighetene se at det er bruk for alle smågårdene med tjue sauer. Og da vil det ta mange år å starte opp igjen, for det gror raskt igjen her”. 

Hver dag legges gjennomsnittlig åtte norske gårder og småbruk ned. Hvorfor bønder legger ned drifta, er det ikke så vanskelig å ressonnere seg fram til. Ugunstige arbeidstider, harde fysiske påkjenninger og utakknemlighet fra forbrukerne  er alle gode argumenter. Når dette i tillegg er kombinert med en timelønn som anslås å være mellom 30 og 80 kroner, burde vi være takknemlige for at vi i det hele tatt har gårder igjen. Heldigvis finnes det folk som Bente og Atle og de andre bøndene jeg har besøkt under Bondelandet-prosjektet. Folk som ikke gir opp, men som fortsetter å produsere den maten vi elsker å spise. La oss betale dem for det! Ingen i verden bruker så lite av inntektene på mat som oss, vi har råd til mer enn en halv prosent økning i matvareprisene. Det vi derimot ikke har råd til, er å miste landbruket vårt.

Les mer på Aftenposten her og her.

——

Det vesle, røde bygget har klamret seg fast i den stupbratte fjellsida ned mot Sognefjorden siden 1935. Mangt et uvær har herjet siden da, de kan nesten telles på alle plankene som er blitt spikret opp på kryss og tvers for å bøte på skadene. Vestlandsværet finner veien selv til et lite fjøs godt gjemt mellom høye grantrær. Så godt gjemt at selv traktoren sliter med å komme fram, så det ofte er trillebåra som må gjøre jobben.

Var det ikke for plankene, kunne en kanskje komme til å tro at Hovden er en liten flekk som tida har glemt å ta med seg. Men så spiller heller ikke tida så stor rolle her, i alle fall ikke den tida som måles med klokke og kalender. Regnvær er det stort sett uansett hvilken årstid det måtte være, og sove kan en gjøre når en er trøtt. Hvis en er trøtt. Sauer sover etappevis gjennom døgnet, og det gjør helst sjuåringen Sunniva, som har en autistdiagnose, også.

Men noen tider er likevel viktige på Hovden. Middagstid, for eksempel. Da samles alle sammen rundt det store spisebordet på kjøkkenet: Sunniva, Sigrid, Bente og Atle på hver sin stol, kattene på benken under vinduet og hundene på gulvet, akkurat så nært som de vet de har lov til å være. Sigrid forteller litt om dagen sin på skolen, og så spiser de i stillhet. Akkurat som stillhet, så er mat viktig på Hovden. Det må bare være den riktige maten. Det er ikke alltid så lett, når den ene har en ustoppelig apetitt og gjerne vil spise alt hun ser, mens den andre heller er litt kresen. Men med to retter på menyen og gode råvarer,  pleier de fleste å bli mette til slutt. Det er nettopp på grunn av disse råvarene at Bente og Atle driver slik, i ei fjellside i Sogn, med spelsau, fjordfe, høns, hester og ponnier. Dyra får minst mulig kraftfôr og mest mulig kos og friluft. Og når dagen er kommet, vandrer de over i de evige beitemarker fra rett utenfor fjøsdøra. Akkurat dét er ikke Sigrid så begeistret for, men hun har likevel lyst til å ta over bruket når hun blir stor. Hun vil aldri flytte fra Hovden.

 

Kvamsøy

Huset og fjøset ble bygget i ‘67. Det kom båter med betong to ganger i uka i flere uker, og til slutt hadde Olaf Kvamsøy støpt opp fundamentet til gården han hadde drømt om. Den gangen bodde det to andre familier på øya også, og hver gård hadde sitt eget navn. Men snart ble øylivet for tungvint for naboene, og det ble bare Kvamsøy igjen på Kvamsøy.

I dag er det bare én Kvamsøy igjen på Kvamsøy: Signe Karin, Olafs eldste datter. Til gjengjeld deler hun øya med tjue kasjmirgeiter og omtrent like mange killinger, seks kyr, to katter og en hel del måker, og en værstasjon fra Meteorologisk Institutt som hun har ansvaret for. I sommermånedene fyller speidere, båtturister, ferierende fastlandsboere og kanskje noen griser på sommerfôring det som måtte være igjen av den 500 mål store flekken i Hardangerfjorden. Ei stund var sommertrafikken så stor at Signe kjøpte en bil for vrakpanten og fikk den frakta til øya. Den var mest myntet på gamle tante Anna fra Holland som var på besøk hver sommer og som var så dårlig til beins, men den var grei å ha ellers også. Nå har verken tanta eller bilen gått noe sted på mange år, og uværet i fjor vinter satte en stopper for eventuell framtidig kjøring også.

Men Signe kjører traktor, hun. En liten, rød Zetor 6245 som starter nesten hver morgen. Gjør den ikke det, klarer hun alltids å ta beina fatt ned til båten. Det er verre opp igjen på ettermiddagen, når hun er sliten etter en lang dag på regnskapskontoret inne i Øystese. Da lover hun seg selv, dyrt og hellig, at i morgen den dag skal hun hente en reparatør til Kvamsøy.
Men så starter jo traktoren alltid igjen den morgenen.

Salmer fra fjøset

De mest skeptiske av dem hadde ant at noe var i gjerde hele dagen. Det var disse blå halsbåndene som plutselig skulle på. Som om ikke de gamle hadde vært vanskelige nok å prøve å få av! Så var det alle disse menneskene som travet ut og inn og liksom ikke skulle noe sted, de bare kikket seg rundt før de forsvant ut Den Store Døra. Men kvelden kom og ingen ting skjedde, så beboerne i melkefjøset på Sletten gård gjorde som det høver seg for ei ku: de la seg ned og tygget middagen for tredje gang, og lot bekymringene renne ned i avløpet sammen med resten av dagens overflødigheter.

Men så, når selv de treigeste hadde fått klaska juret i gulvet og roen omsider hadde senket seg over fjøset, skjedde det noe. Lyset ble skrudd på. Damene ble raskt revet ut av drøvtyggertåka da store jerngrinder skrapte langs murgulvet og sperret alle rømningsveier. Fremmede stemmer ropte til hverandre. Et øyeblikk trodde damene at de var reddet, da de fikk øye på Solveig i den grønne dressen sin. Jammen var det ikke hun som ledet alt sammen! Her måtte en redde seg selv, den som kunne. Men den eneste døra som sto åpen, var Den Store Døra. Og der hadde ingen ku noensinne kommet tilbake fra …
Det så ikke ut til at de fikk noe valg. Menneskene var mange, og de var utstyrt med alle mulige slags våpen. Koster, treplater og tau. Damene gjorde sitt beste for å lage spetakkel, men de innså snart at de måtte gjennom Døra enten de ville eller ikke, og en etter en knep de øynene sammen, holdt pusten, og tok steget gjennom. Og enda et steg. Og enda ett. Og så plutselig ble alt gult.

Det var som om alt var så mye lysere … Og renere … Og høyet så friskt og saftig … Og de andre damene, de var der alle sammen! De hoppet rundt som kalver igjen, viftet med halene og rautet av full hals. Men det beste av alt, det endelige beviste på at denne ku-himmelen virkelig var komplett: En kjempestor, gul børste som aldri ble lei av å klø trengende rygger. Hva var vel den døra å frykte?

På Sletten gård, en tre kvarters kjøretur fra Mo i Rana, jobber Solveig og Geir Ove omtrent døgnet rundt for å bygge paradis for både to- og firbeinte. Da paret fant ut at de ventet barn, virket ikke bylivet i Trondheim så fristende lenger. Den tidligere så fjerne ideen om å ta over gården hvor Solveig vokste opp, var plutselig forlokkende. Den ble en realitet, og som de fleste andre realiteter: Fryktelig mye jobb. Kulturliv ble byttet ut med ku-liv, småbarnsliv og evige prosjekter-liv. Og etter et antall arbeidstimer Solveig ikke tør tenke på engang, og et enda større banklån, er det største prosjektet ferdig: Et stort, lyst lausdriftsfjøs med automatisk melkerobot, automatisk foring, automatisk møkk-fjerning og automatisk ku-kløer. Så kan kanskje familien endelig spise frokost og middag sammen igjen. Etter hvert. Først skal bygdas staeste damer læres opp i å bli håndtert av metallkomponenter i stedet for vare menneskehender, og det er slett ingen himmelsk affære for noen.

Fra villa til villsau

Det var en lørdag i april at familien Jernsletten for en gangs skyld var samlet rundt frokostbordet hjemme i Tromsø. Mor Jorunn, førsteamuensis med doktorgrad i religionsvitenskap, far Johnny, førsteamuensis med doktorgrad i sosialantropologi, og barna Anna-Kajsa, Johan-Niillas og Inga-Maja. Den ene amuensisens jobbreiser pleide å avløse den andres, fritid var et fremmedord. Hverdagen var en kabal man alltid måtte streve for at skulle gå opp. Men denne lørdagen var de altså samlet. Det var denne lørdagen Johnny spurte om familien hadde lyst til å flytte til den vesle bygda Nesseby i Øst-Finnmark og starte med villsau.

Nord

Kirkenes, Pasvik, Nesseby og nesten Russland.

Halvveis

Trere av seks uker har gått, fire av åtte besøk er unnagjort, midtveisrapporten er levert, og snart befinner jeg meg akkurat midt i dette lange landet. Jeg er halvveis.

Havørn utenfor Nesseby, Finnmark

Å jobbe på denne måten er en slags speed-dating: Du reiser hjem til folk, blir kjent med dem, og drar igjen for å reise til et nytt sted. På en måte er det flott: Jeg blir kjent med så mange fantastiske mennesker og steder, og det på en måte som ikke hadde vært mulig hvis jeg reiste som turist. På en annen side er det nesten litt vemodig: I hver familie jeg har vært i, har jeg tenkt ”så hyggelige de er, her kunne jeg godt blitt resten av tida”. Og så vips, så er det på tide å dra.

Et slikt prosjekt handler i stor grad om sosialisering. Å klare å bli kjent med dem jeg besøker, og la dem bli kjent med meg, er en forutsetning for at jeg skal lykkes med dette. I tre uker har jeg spurt, svart, lyttet og fortalt. I tillegg til å knipse, selvfølgelig. Dagene har vært en evig dans av gi og ta, av forstå og bli forstått. Og så plutselig er det bare meg. Alene på et hotellrom i Tromsø, med tjuefire timer og en snøstorm å boltre meg med. Vakuum.

Jeg er glad i å være alene hjemme hos meg selv, sitte i pysjen og drikke te til langt på natt. Men det er noe annet å være alene der hvor alle andre er sammen. Å sjekke inn på hotellet alene, kommentere utsikten fra vinduet til meg selv. Å si ”nei, det er bare meg” på lørdagskvelden når servitrisen med den største selvfølge spør om jeg skal ha bord til to.

Å være fotojournalist handler ikke bare om å lære å være tett på andre, men også på seg selv. Med en altfor tung koffert som eneste reisefølge over en såpass lang periode, er det nok lett å bli lei både den og seg selv. Heldigvis varer ikke stillheten lenge av gangen, og snart er jeg i Bodø hos ham jeg har savnet mest.

Men det er enda en halvdel igjen.

Livets skole, og så litt landbruk, da.

På Mære Landbruksskole må man ha «auer både i huet og ræva», som elevene får beskjed om i kufjøs-timen denne fredagen. Ellers kan en fort få en høygaffel på et ubekvemt sted, så mange flittige tenåringshender som er i sving her. Men dette med auene gjelder også på kveldstid, på internatet. Er en ikke oppmerksom nok kan en fort gå glipp av en filmkveld, en jam-session eller et skikkelig gangslagsmål. Internatet er elevenes fristed. Her kan de ha pupper både på veggen og på tøflene uten at mor trenger å vite om det. Men på torsdag kveld, når nattevakt Morten tar sjekkrunda for å se om alle har rydda og vaska rommene sine til helga, er det nok mange som skulle ønske at mamma var der og kunne hjelpe til litt likevel.

Lise og grisene

Drrrrrr … Lyden av boret er umiskjennelig, og ser ut til å skremme selv en liten nyfødt en. Den vesle grisen hyler hjerteskjærende idet maskinen nærmer seg, men blir snart kneblet når en myndig, hanskekledd finger presses inn i den lille munnen.
– Tunga må holdes unna, forklarer Gunnar, grisehusrøkteren på Mære landbruksskole.
Grisepraktikant Lise nikker forsiktig.
– Uff, stakkars, hvisker hun, mens hun ser mot den hvite røykskya som stiger ut av det lille dyrets munn.
Det er grisungens første tannlegetime, og det blir nok også den siste på ei stund. I dag blir tennene slipt vekk.
– Det ser kanskje brutalt ut, men det er det beste både for ungene og mora, sier Gunnar.
– Da får de verken bitt hverandre eller purka. Når vi fjerner tennene slik, overlever gjennomsnittlig èn grisunge mer per kull.
Pasienten er ferdig under boret, og slippes ned i varmehjørnet sitt igjen. Der tumler han forvirret rundt i noen sekunder, før han får samlet seg og setter kursen mot nærmeste pupp.

Lise går første året på Mære lanbruksskole, en videregående skole hvor alle elevene går naturbruk og får prøve seg på alt fra dyrestell til sveising, traktormekking og tomatdyrking. Lise kommer fra en gård med okser og slaktegrisproduksjon, og kunne gjerne tenke seg å ta over når den tid kommer. Men så var det disse storebrødrene, da. Så Lise vil prøve å komme inn på vetrinærstudiet etter hvert, men gård skal hun ha uansett.
– Jeg får vel finne meg en kar som har odel, det er jo så dyrt å kjøpe, flirer hun.
Lise er den eneste i vennegjengen som har lyst til å bli gårdbruker, men det gjør ingen ting. Helt siden hun skrinla frisørdrømmen i sjette klasse, har hun visst at det er i fjøset hun vil være.
– Jeg kan egentlig drive med hva slags dyr som helst, unntatt melkeku! For det orker jeg ikke.

Høyt oppi lia, der veit jeg et sted…

Nedre Solbjør heter det, og er gården hvor Øyvind bor sammen med tjue melkekyr, en okse, noen kalver, en hest, to hunder, tre katter, og så Mari. Annenhver tirsdag er det Øyvind som henter henne i barnehagen og kjører henne gjennom Vinstra sentrum og opp de mange hårnålsvingene til gården. Hundene Kasi og Embla er like glade hver gang det er Mari-uke. Da blir de stelt og dullet med som om det var de som var femåringer, og ikke Mari. De blir pakket inn i pledd og får lov å ha vannskåla i sovekroken, selv om det betyr at det kommer vann utover hele kjøkkengulvet. Det eneste Kasi synes er dumt med Mari, er at hun absolutt skal kjøre henne rundt i tilhengeren på leketraktoren. Det blir for skummelt.

Selv om disse ukene er herlige på mange måter, er de travle for Øyvind. Livet som gårdbruker er vanskelig å forene med rollen som alenepappa, og mye tid går bort til dusjing og skifting når han må løpe mellom melking, matlaging, fôring og lesing på sengekanten. Men Øyvind kan ikke gi opp.
– Selv om det er en ensom tilværelse, gjelder det å finne nøkkelen til å glede seg over yrket sitt, sier han.
– En styrer dagen sin selv, får ha med dyr å gjøre, og produserer god mat. Det er jo en jobb folk burde sette pris på, og noen gjør det kanskje også.

Et griseliv

Hos familien Næss i Brandbu handler hverdagen om gris. Griser som blir født, griser som spiser, som vokser, blir syke og friske igjen, griser som stikker de runde små trynene sine opp i alt de finner, og griser som blir hentet av den store hvite bilen. Men det handler også om fotball og musikkorps, om frokost over avisa, og en sofa som har plass til hele familien på fem.

Her er en liten smakebit på livet hjemme hos Inger Johanne, Gunbjørg, Anne Marte, Målfrid og Ole Næss.